Båtturen fra Tyrkia til Hellas var den farligste delen. Ti personer i en båt som maks var beregnet for fem. Men familien hadde bestemt seg: De måtte komme seg videre. Helt til Norge. Bak dem lå kaos, langt der framme skimtet de fred og ro. Stillhet.
Så de satte seg i båten, med den greske øya Samos i sikte. En grei båt klarer turen på et par timer, og i det fjerne skimta de lysene fra øya. Det kalde saltvannet piska dem tidvis i ansiktet, lysene kom liksom aldri nærmere. Den gamle gummibåten var lekk, noen øsa, andre padla for livet.
Det ble mørkt. Kaldt. Kom de til å nå fram?
Svaret var nei. Bølgene jobbet mot dem.
Heldigvis kom de seg så langt som til gresk farvann, der de til slutt ble reddet opp av den greske kystvakta.
– For å være helt ærlig; det var helt forferdelige, sier Abdulfattah – eller bare Abdu – Albizreh til NNN-arbeideren, der vi møter ham på et anonymt møterom på i lokalene til Nidar i Trondheim.
Det er ikke tilfeldig at Abdu endte opp her, i den trønderske sjokoladefabrikken. Men det var samtidig langt fra noen selvfølge.
Lang reise
I år er det ti år siden bomben smalt. Det er vanskelig å forestille seg følelsen. Når bomben slår ned i kontoret du har fått bygd med egne midler og som du sitter i daglig. Når du setter deg i en overfylt gummibåt og alt du kan gjøre er å håpe at den bærer deg helt til land. Når familien på seks havner opp i Levanger, en trøndersk småby, i en liten leilighet på 50 kvadratmeter.
Overgangen har mildt sagt vært stor for familien Albizreh, fra en villa med flere biler og egen sjåfør utenfor storbyen Damaskus. Med eget basseng. Lenge et drømmeliv i trygghet, som senere ble ødelagt av kaos og krig. Naboer som måtte begraves. Hele byer som ble rasert.
Men de dveler ikke ved det som har vært, eller kunne blitt. Om tankene noen ganger tar dem med tilbake til tida hjemme i Syria, så forsøker de å riste det av seg. Familien er mer opptatt av hva som er – og ikke minst hva som kan bli.
Og for Abdu ble det ganske tidlig klart hva han ville bli: Han ville jobbe med maskiner. Og matproduksjon. Helst sjokolade. Og på den måten har han havna litt i familieforretningene – uten å havne der likevel.
Familien Sjokolade
– Abdu var alltid mest opptatt av maskinene. Industridelen. Ikke så mye av selve sjokoladesmaken, sier pappa Mohamad, og forteller om en guttunge som ikke var særlig interessert i skole, men derimot av maskinparken i pappas sjokoladefabrikk.
F
Erlend Angelo
Selv er Mohamad fjerde generasjon som driver med sjokolade i familien Albizreh. Fabrikken utenfor Damaskus hadde han selv bygd opp. Familien bodde like ved.
bombeangrep
Lille Abdu ble gjerne med inn i fabrikken, og fikk store øyne hver gang han vandret rundt og kikka på de store maskinene. Som nærmest på magisk vis forvandlet de tørre kakaobønnene om til de deiligste sjokolader, kaker og konfekt.
Men han fikk aldri styre maskinene i pappas egen sjokoladefabrikk. 1. januar i 2013, starten på det familien skulle bli et nytt, godt år, endte i forferdelse. En bombe traff plutselig kontorbygget til fabrikken. Bare flaks gjorde at pappa Mohamad ikke satt der.
– De traff akkurat der de skulle. Det var en advarsel fra myndighetene om at vi ikke var ønsket lenger, mener han selv.
Mislykket Egypt-opphold
Familien holdt råd, og besluttet å gjøre som halvparten av Syrias befolkning til sammen har gjort; de måtte flykte vekk fra det krigsherja landet. Det tok en måned å skaffe pass og nødvendig papirer, før de reiste til Egypt og Kairo. Der forsøkte de å etablere seg, inkludert med en ny sjokoladeforretning. De fikk sendt over så mye av utstyret fra Syria som de klarte, og tenkte at livet kunne begynne på ny.
Men Kairo ble aldri et hjem. Etter to brutale ran og konstant frykt for kidnapping fant familien ut at de måtte videre.
Abdus onkel hadde tidligere kommet seg til Trondheim i Norge, noe som derfor ble målet også for familien på seks.
Den lange reisen til Norge gikk via Tyrkia, den nevnte båtturen over til Hellas, og med tog hele veien opp til Kiel. Der tok de båten til Göteborg, før de toget seg inn til i Norge. Et lite stopp i Tvedestrand, før de ble sendt på flyktningmottak i Levanger i Trøndelag. Tre måneder tok reisen. Mest på tog og buss, men det ble også mye til fots.
Skoleforvirring
– Det var fint på Levanger, men det ble lange dager. Jeg spilte mye basketball, husker Abdu.
SNØFYLT HVERDAG: Det ble et raskt møte med snø da familien kom til Levanger i oktober 2015.
Erlend Angelo
Da ble det mye tid til å tenke. Og Abdu ville gjerne komme i gang med skolen. Og pappa Mohamad ville gjerne starte opp med sjokolade igjen. Men Levanger ble for smått, og etter nesten halvannet år kom familien seg etter hvert til Trondheim i 2017. Der ble det bedre plass å bo – og endelig rom for å finne en retning i livet.
Utdanningssystemet i Norge er langt mer formalisert og komplisert enn i Syria, og etter å ha overbevist skoleverket om at han hadde behersket norsk godt nok, kom Abdu i gang med videregående skole i Trondheim. Riktignok snubla han først innom kokkelinja, før han skjønte at det var industriell matproduksjon han egentlig ville inn på.
FASCINERT: Mor, far og lillebror styrer med håndverkssjokolade og småkaker. Selv liker Abdu best å jobbe med store maskiner. – Håndverkssjokolade tar for mye tid og tålmodighet. Mye sjokolade, og fort, er best!
Martin Guttormsen Slørdal
Det var jo disse maskinene som alltid hadde fascinert ham siden han gikk rundt i pappas fabrikk i Syria – og læretida fikk han på Nidar-fabrikken.
Sjokoladefamilien
Noen fabrikk har det ikke blitt i Trondheim for pappa Mohamad, men også han har startet på et nytt sjokoladeeventyr. Til tross for at alle oppskriftene fra Syria forsvant i Egeerhavet på den farefulle ferden over til Samos, Hellas, Europa.
Og Sweet Gate i Trondheim sentrum er bare den første av mange butikker, håper sjokolademannen fra Damaskus.
DEN FØRSTE AV FLERE?: Navnet Sweet Gate spiller på de syv originale portene i muren som omkranset byen Damaskus i Syria før i tida. Denne butikken i Trondheim er den første i Norge, men målet er langt flere.
Erlend Angelo
– Det har vært en tøff start, med korona og nå høye priser på strøm og råvarer. Men jeg håper vi kan etablere oss i flere byer etter hvert, og tror vi kan levere sjokolade til for eksempel flyselskap, sier Mohamad.
100 ANSATTE: Familien Albizreh var godt etablert med en sjokoladefabrikk i Damaskus som hadde rundt 100 ansatte, der de produserte all slags mulig sjokolade, kjeks og kaker. Produktene var populære innenlands og utenlands, sier fabrikksjef og eier Mohamad Albizreh. ↔
Privat
Han er ikke helt på nivå med den hundre mann store fabrikken i Damaskus, som solgte sin sjokolade, kjeks og kaker til hele verden. Men så har han heller ingen planer om å utfordre Nidar. På sin lille Sweet Gate lager han håndverkssjokolade av ypperste sort – ifølge ham selv.
HÅNDVERK: På Sweet Gate lager de sjokolade i litt mindre kvantum enn på Nidar.
Erlend Angelo
– Vi opererer i et helt annet marked. Men vi lager bedre sjokolade enn Nidar, da, sier han og sender et lite stikk mot sønnen Abdu.
Abdu bare smiler. Så lenge faren ikke sier at Freia smaker best, så går det meste greit.
LÆRER-MOR: Pappa Mohamad styrer butikken, men bak på kjøkkenet bakes de deiligste småkaker. Mamma Lubna har nemlig ansvaret for at sønn – og lærling – Obai får konditorfagbrevet. Læretida tar han i familienes egen bedrift, som lager håndlagde biter med sjokolade, konfekt og tørket frukt, i tillegg til kaker og mye annet.
Erlend Angelo
Selv er han ikke særlig involvert i den lille sjokoladebutikken. Det er derimot både mamma Lubna og minstebror Obai. Mor har ansvaret for at Obai tar fagbrevet som konditor. Lillebror Ahmed Nour, som studerer økonmi og administrasjon ved NTNU, og søstera Huda, som studerer datateknologi ved NTNU, har begge hjulpet til med nettsiden til butikken.
HAR VALGT SELV: To av tre sønner har endt opp i sjokolade-verdenen, og de to andre barna har også hjulpet med å få i gang sjokoladeforretningen Sweet Gate med pappa Mohamad. – Men de har valgt det helt selv, understreker både fra og sønn.
Erlend Angelo
– Det har ikke vært noe press fra familien. Abdu og de andre får gjøre akkurat som de vil, sier pappa Mohamad.
Fagforening, hva er det?
Og for Abdu ble det jo nesten familiebedriften. Bare litt oppskalert. Nå gjør han som han drømte som liten, og styrer de store sjokolademaskinene. På Nidar er han ikke lenger lærlingen, men har blitt både verneombud og er blant dem som har en lærling han har ansvar for.
– Mitt mål er at han skal bli litt bedre enn meg. Det er viktig å hjelpe de rundt til å utvikle seg, ikke bare en selv, sier Abdu.
Det er nesten så en skulle tro at han var flasket opp på RBK-trener Nils Arne Eggens go'fot-teori – som regjerte i Trøndelag lenge før Abdu kom dit. En klassisk lagspiller er han i alle fall.
Kanskje nettopp derfor har han valgt å involvere seg i fagforeninga også.
– Jeg skjønte helt ærlig ikke helt hva NNN og fagforeninga var i starten, men ble medlem som lærling. Det var jo gratis, smiler Abdu.
Men så fikk han hjelp med en overtidssak, og da skjønte han litt mer. En runde med sommerpatruljen lærte ham mye om matindustrien, andre bransjer og norsk arbeidsliv, og ga samtidig mersmak på tillitsverv.
Mange jern i ilden
Nå er han ungdomsrepresentant i avdeling 10, der han håper å komme i gang med ungdomsarbeidet som har ligget brakk under og etter korona. Abdu er styremedlem i Det sentrale ungdomsutvalget i forbundet og blir å møte på ungdomskonferansen senere i år. Men om du skal dit, så pass deg for kortferdighetene – i de syriske spillene Trex og Tarneeb kan til og med Ja-mennesket Abdu være nådeløs.
UNGDOMSKONTAKT: Abdu er tillitsvalgt både lokalt og sentralt, nemlig som styremedlem i DSU (Det sentrale ungdomsutvalget) i NNN. Her fra ungdomskonferansen i 2022, sammen med Frida Elisabeth Nordgård (til venstre) og Eva Hermanstad, som også sitter i DSU.
Eva Hermanstad
Mellom kortslagene er han godt i gang med videreutdanning på fagskolen. Verneombudet vil gjerne lære mer om HMS.
– Det er jo viktig, både for arbeidslivet og livet ellers, smiler han.
Så får det heller være at det blir travle dager. Som han sier på slepen fin-trøndersk: Æ like det!
– Jeg er bare 26 år og har energi og tid til å gjøre mye nå. Jeg jobber jo fem-skift, og det gir en del fritid. Men jeg må så klart ta vare på meg selv, også, sier verneombud-Abdu.
LAGSPILLER: Abdu skal hjelpe Sebastian Solum Jacobsen fram til fagbrevet i industriell matproduksjon. – Målet mitt er at lærlingen skal bli flinkere enn meg, sier Abdu. Lærling Sebastian nærmer seg fagprøven og kan allerede jobbe selvstendig med det meste på sjokoladeanlegget. – Jeg trives godt her og håper på fast jobb etter læretida, sier unggutten.
Martin Guttormsen Slørdal
Som må tilbake i fabrikken for å produsere favorittsjokoladen Stratos salty caramel. NNN-arbeideren takker for samtalen, og trekker inn et siste dypt pust av den søtlige sjokoladelufta som ligger tykt både i og utenfor bygget.
– Det lukter søtt og godt, ja, men dette er ingenting mot duften av sjasmin. Det er kanskje det jeg savner mest med Syria. Jeg brukte ofte å plukke med meg de blomstene hjem. De vokste overalt, og de luktet så deilig.
